torsdag 20. september 2012

...like it's only you and me


Advarsel! Svært lite humorbasert!

Så har det snart gått to veker. Så langt har vi lært mykje om både afrikansk kultur, Zambisk kultur, trafikkultur og sjukehuskultur. Vi har også lært at man kjem seg gjennom det meste. For det har ikkje vore så lett og vere i praksis her nede. Ting forløpar på ein svært anneleis måte, da spesielt organiseringa og det praktiske arbeidet i avdelingane. Det har vore tøffe opplevingar i starten, med dødsfall, brannskader og vanskelege pasientskjebner. Tida på sjukehuset er ikkje noko eg kan skrive mykje om her på ikkje-bloggen pga tausheitsplikt og liknande. Lat meg berre seie at det er tunge opplevingar, samtidig som det også er mykje positivt. Mange av legane vi har med og gjere er svært kunnskapsrike og lærer oss så mykje dei kan, noko som er utruleg interessant. Så det er gode tider innimellom det som er litt vanskeligare. Og det er ikkje berre svartmala, dei gjer mykje bra her nede, og er like godt utdanna. Det er eit spørsmål om ressursar, ikkje kunnskapar. Heldigvis, kan man kanskje seie.

Elles har heimlengselen begynt å dabbe av litt, heldigvis. Det betyr ikkje at eg ikkje gleder meg masse til jul og til og sjå igjen dei bleike fjesa dokka, berre at det og vere her kjennes veldig greitt. Zambia er ganske kult, sånn eigentleg. Folk er kjekke og snille og søte og hjelpsomme, sjølv om det kanskje går litt treigt innimellom. Eg kan her og no bekrefte at African Time ikkje er ei myte.



Når eg er i Oslo tenker eg ikkje alltid over kor utruleg heldig eg er som har fantastiske venar og ein fantastisk familie så nært. Visst er det fleire mil frå Oslo til Sykkylven, Trondheim, Bergen, Stockholm og København, men så er ikkje det så langt likevel. Det er så lett å gløyme kor lett det eigentleg er å reise, treffe og snakke med dei man er så superduperkjempeglad i. No er dykk ein halv planet unna, og det følast, og er, veldigveldig langt.

Menneska her nede har utruleg sterke familieband, og har man ikkje familie har man heller ingen som tek vare på ein når ein er på sjukehuset. Pasientane som er aleine på sjukehuset er verkeleg aleine. Der er sjølvsagt mange slike skjebne i Noreg også, nokon har familie, andre ikkje. Men når det er besøkstid her nede og det står 12-15 stk rundt kvar seng, blir det så smertefullt klart kor aleine man er utan å ha nokon som tek seg bryet med å besøke deg. Pasientane her nede kjem frå heile Zambia, då dette er det største sjukehuset med det breiaste behandlingstilbodet, noko som betyr at familien ofte er langt unna. Mobiltelefon seier du? Folk er fattige. Mat først, så mobiltelefon. Det er under slike omstendigheiter at det slår meg kor heldig eg er som er født der eg er født, og kor tilfeldig det er. Klisje? Kanskje. Sant? Absolutt.
Det eg eigentleg prøver og seie, med litt mindre ord, er at eg er så utruleg, vanvittig glad i dykk, og for dykk. For sjølv om dykk er langt vekke akkurat no, så kjem eg jo heim igjen. Og då er det mogleg at eg kjem til og vere ein stor kjærleiksball ei lita stund. Eg skal roe meg ned etterkvart, eg lovar.

KLEMKJÆRLEIKSUSSKOS

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar