Advarsel!
Svært lite humorbasert!
Så har det
snart gått to veker. Så langt har vi lært mykje om både afrikansk kultur,
Zambisk kultur, trafikkultur og sjukehuskultur. Vi har også lært at man kjem
seg gjennom det meste. For det har ikkje vore så lett og vere i praksis her
nede. Ting forløpar på ein svært anneleis måte, da spesielt organiseringa og
det praktiske arbeidet i avdelingane. Det har vore tøffe opplevingar i starten,
med dødsfall, brannskader og vanskelege pasientskjebner. Tida på sjukehuset er
ikkje noko eg kan skrive mykje om her på ikkje-bloggen pga tausheitsplikt og
liknande. Lat meg berre seie at det er tunge opplevingar, samtidig som det også
er mykje positivt. Mange av legane vi har med og gjere er svært kunnskapsrike
og lærer oss så mykje dei kan, noko som er utruleg interessant. Så det er gode
tider innimellom det som er litt vanskeligare. Og det er ikkje berre svartmala,
dei gjer mykje bra her nede, og er like godt utdanna. Det er eit spørsmål om
ressursar, ikkje kunnskapar. Heldigvis, kan man kanskje seie.
Elles har
heimlengselen begynt å dabbe av litt, heldigvis. Det betyr ikkje at eg ikkje
gleder meg masse til jul og til og sjå igjen dei bleike fjesa dokka, berre at
det og vere her kjennes veldig greitt. Zambia er ganske kult, sånn eigentleg.
Folk er kjekke og snille og søte og hjelpsomme, sjølv om det kanskje går litt
treigt innimellom. Eg kan her og no bekrefte at African Time ikkje er ei myte.
Når eg er i
Oslo tenker eg ikkje alltid over kor utruleg heldig eg er som har fantastiske
venar og ein fantastisk familie så nært. Visst er det fleire mil frå Oslo til
Sykkylven, Trondheim, Bergen, Stockholm og København, men så er ikkje det så
langt likevel. Det er så lett å gløyme kor lett det eigentleg er å reise,
treffe og snakke med dei man er så superduperkjempeglad i. No er dykk ein halv
planet unna, og det følast, og er, veldigveldig langt.
Menneska her
nede har utruleg sterke familieband, og har man ikkje familie har man heller
ingen som tek vare på ein når ein er på sjukehuset. Pasientane som er aleine på
sjukehuset er verkeleg aleine. Der er sjølvsagt mange slike skjebne i Noreg
også, nokon har familie, andre ikkje. Men når det er besøkstid her nede og det
står 12-15 stk rundt kvar seng, blir det så smertefullt klart kor aleine man er
utan å ha nokon som tek seg bryet med å besøke deg. Pasientane her nede kjem
frå heile Zambia, då dette er det største sjukehuset med det breiaste
behandlingstilbodet, noko som betyr at familien ofte er langt unna.
Mobiltelefon seier du? Folk er fattige. Mat først, så mobiltelefon. Det er under
slike omstendigheiter at det slår meg kor heldig eg er som er født der eg er
født, og kor tilfeldig det er. Klisje? Kanskje. Sant? Absolutt.
Det eg
eigentleg prøver og seie, med litt mindre ord, er at eg er så utruleg,
vanvittig glad i dykk, og for dykk. For sjølv om dykk er langt vekke akkurat
no, så kjem eg jo heim igjen. Og då er det mogleg at eg kjem til og vere ein
stor kjærleiksball ei lita stund. Eg skal roe meg ned etterkvart, eg lovar.
KLEMKJÆRLEIKSUSSKOS
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar