torsdag 13. september 2012

Så langt, og vidare

Vi overlevde Schipol! Fjorten timar gjekk egentlig ganske fort når man fann seg ein skinnstol saman med 30 andre menneske som i litt varierande grad prøvde å sove. Det var først når vi var på vei til gaten, tolv timar seinere, at vi oppdaga noken andre, men mykje, MYKJE, bedre stolar. Så eg sparka meg sjølv i leggen, (då eg egentlig hadde gått forbi dei tidlegare men vore så trøtt at eg ikkje la merke til det) og så bar det videre. Etter tre og ein halv time søvn var vi klare til å sitte i ni og ein halv time på fly i retning Lusaka. Men det gjekk greit det og, ken skulle tru! Eg såg A knight's tale, åt flymat, sov, såg Friends with Kids, åt meir flymat, sov noken tima og stjal eit pledd. Schipol hadde ingen pledd i det heile teke, og eg hadde fått pleddangst.

I skrivande stund (veit ikkje når eg får lagt ut dette) har vi vore i Afrika i tre heile dagar. Så langt har det vore
meir utfordrande enn noke anna. Vatnet har sjuke humørsvingningar og kjem og gjeng som det vil, det samme gjer vilja toaletta har til å trekke ned. Å dusje er berre å gløyme. Har ikkje dusja sida søndag. Og her er varmt. Vi svettar. Så no luktar vi ikkje så godt. Men sidan ingen av oss gjer det så er det ingen som kjenner det lenger. Det vi derimot har er to store tønner med vatn som kan brukast til klutvask. Og noken runde spann som man kan skylle seg i. Å, kjære Noreg, kor godt du har det. For dette er normen her nede. På sjukehuset reagerer dei ikkje viss vatnet er av. Dei kan stå midt i ein vaskeprosess, skru på ei tom kran å seie "oh, de water is off". Og så er det liksom greit. Det er ein ukjent og litt rar verden å bli vant til, og det er på alle måtar ein tilvenningsprosess. Det har gått forbausande lett å venne seg til det her:


det her:


detta:


den her:



og til og med den her:




Det går liksom greit. Vi må jo berre. Men det å venne seg til å vere her nede generelt, å vere så langt heimafra og så langt fra alt som er kjent, det er, heilt ærlig, ganske tøft. Vi hadde vår første dag i praksis i dag, og sjølv om mykje er likt, så er det så hinsides mykje som er ulikt. Hygienestandard, kormangeinsektergreitstandard (fem 5cm lange bille på ein dag, inne på eit sjukehus er ugreit), pasientkontakt, oppfølging, pårørandekontakt. Og dette er etter ein dag. Det skal bli utruleg spennande å komme meir inn i systemet og oppdage korleis ting fungerar. Og sjølv om det er mykje som er anneleis og utfordrande er det også mykje som er veldig bra. Sjukehuset har for eksempel Zambias einaste kreftavdeling, som både er fungerande og effektiv. Dei har mange, mange studentar som alle er her for
alle dei rette grunnane. Det er interkulturelt og tverrfaglig samarbeid, og utdanningane her er mange og veldig gode.

Vi har, i tillegg til praksis og ikkje-dusjing, vore på shoppingsenter, tatt lokalbuss, fått tre telefonnummer til tre ulike taxisjåførar, gått oss vill på leiting etter overnevnte kjøpesenter og ete ein bedre hamburgermiddag. Igjen, på kjøpesenteret.
Lokalbussen var interessant. Dei stoppar overalt og trykker inn så mange som mogleg, og det er ein fyr som har som einaste oppgave å hoppe inn og ut, i fart, for å lose folk i retning bussen. Skilt som seier kvar dei skal? Nei. Den samme mannen ropar "Town! Town! TOWN!", og så er det opp til deg om du skal til town eller ikkje. Vi skulle til town. Ikkje snakk til føraren? Nei. Sitt på føraren. Det er igrunn betre.

Nei, ditta her blir spennande dokke. Eg saknar dokke alle samne allereie, og sjølv om eg håper og veit at tida her nede kjem til å bli fantastisk, så gledar eg meg veldig til å komme heim til ein stad med toalett og vaske i samme rom, vatn 24 timar i døgnet, og ein dusj med meir enn ein stråle. Og venar og familie sjølvsagt.
(Mest dusjen.)


KNUSEKOS

2 kommentarer:

  1. Hahaha!! Ka du ikkje he blogga for før? Du skrive skikkelig bra, Thea! Gleda mej til å høyre meir om Afrika! Kos dej masse. Stor klem :)

    SvarSlett
  2. Bra ikkje-blogg Thea! :D

    Synes det e ekstra spennende siden e skal til Tanzania i Januar!
    Så livet ditt no framover blir sikkert litt som d blir for me snart , så gøy å lese :)

    Gleda me! Fortsett å skrive :)

    Jude

    SvarSlett